Bryllupsinvitasjoner del 2: Innholdet

Illustrasjonsfoto: Juveriya Bhutta

De siste månedene har jeg og Adnan grublet over innholdet til invitasjonskortene. I tillegg til navn, dato, tid og sted, er det viktig med verter og vertinners navn (vanligvis brudens foreldre for baraat og brudgommens foreldre for walima). Som mange av oss kjenner til, er det også vanlig å ha med navnene på de personene som tar gjestene imot de forskjellige dagene, som regel er det nær slekt.

I noen tilfeller er det også vanlig å liste opp navn på slektningene som har gitt sine velsignelser, men kanskje ikke kan være tilstede under selve feiringen. Sistnevnte var jeg ikke kjent med fra før, men da svigers la frem forslaget ble det ikke nedstemt :)

I tillegg til det, er det også vanlig at vertsfamiliene deler ut ulike kort. En fra brudens foreldre, og en fra brudgommens, eventuelle felles bekjente får da to forskjellige invitasjoner til samme bryllup. Hvorfor? -Nei, det vet jeg ikke, men vil tippe at det kan være for å enten holde styr på hvilke gjester som blir invitert fra hvilken familie, eller rett og slett fordi det er naturlig å ha separate kort dersom man gifter seg arrangert, (og da kjenner kanskje ikke familiene hverandre så godt). Ikke minst finnes det et hav av muligheter når det gjelder utforming av invitasjonene, og kanskje man har en grafisk profil man helst vil holde seg til?

Da jeg og Adnan begynte å snakke om hvordan vi ville ha invitasjonene våre, var vi begge enige om at kortene skulle være på norsk. Selvom vi er av pakistansk opprinnelse, og til tross for at vi får gjester fra utlandet, faller det oss mer naturlig å invitere våre  norske og norsk-pakistanske gjester på norsk. Det vanligste hittill har vært å ha kortene på engelsk. Jeg sier ikke at det er teit å ha dem på engelsk, men vi synes det er viktig å være klar over hva slags signaler man sender ut. Ved å ha invitasjonene på norsk tar vi et standpunkt og våre internasjonale gjester kan beholde invitasjonen som en souvernir, i et minne fra AdnJuv sitt bryllup i Norge.

Vi har allikevel forsøkt etter beste evne å beholde det "pakistanske" ved å følge de pakistanske tradisjonene vi er stolte av, nemlig å ha med navn på familiemedlemmene, og begynne kortene i Guds navn.

Felles invitasjon
Videre har vi overtalt våre foreldre til å ikke være redd for å tenke nytt, ved å ha felles kort. Vi ser ikke fordelen med å ha to forskjellige kort, det er tross alt vi som gifter oss, og har lyst å  planlegge alle detaljene sammen :) Hva slags tilbakemeldinger vi får blir spennende å se. Kortene deles ut så fort de blir ferdig utsmykket. Første batch er allerede delt ut til de som ikke har fått muntlig beskjed.

Gjennom "kortlagings-prosessen" har vi lært hverandre å kjenne bedre. Vi har hatt mange konstruktive diskusjoner med hverandre og våre foreldre. For oss var det viktig å gjøre ting som gir oss en mening, men samtalene med foreldrene har beriket oss med tradisjoner vi ikke kjente til, som for eksempel å liste opp navn på  de som tar gjestene imot, og de eldre som har sendt sine velsignelser.